Kronikk om Den Kulturelle Skolesekken

Kritikerne av rapporten har etablert et narrativ om at rapporten anbefaler en radikal pedagogisering og læreplantilnærming for DKS. Men her er rapporten klar og kritikken feilslått: Detaljert fagspesifikk læreplanrelevans er ikke en oppgave for DKS. Derimot peker vi på hvordan DKS kan samspille med den overordnede delen av læreplanen, den som handler om personlig og sosial danning. Det burde ikke være kontroversielt.

En enslig svale fra skolefeltet, Kristin Falck fra DKS Oslo, peker på at rapporten for en gangs skyld er tydelig på hvem DKS er til for, nemlig elevene. Falck hevder at nytt læreplanverk gir DKS fornyet legitimitet og relevans, men at skolen ikke kan reduseres til å kun være en mottager i ordningen. Hun håper derfor det snart kan bli slutt på å «male fanden på skoleveggen i en romantisk fremstilling av kunstens autonomi som det eneste betydningsfulle», skrev hun i Morgenbladet 14. april.

Ulike kunstsyn

Utspillene viser at ulike kunstsyn fortsatt preger debatten om DKS. Norsk Teater og orkesterforening (NTO) bretter i Morgenbladet 19. mai ut et diskursivt system med en egen logikk: Kunstnere skal bestemme innholdet i ordningen, ergo må et kvalitetsbegrep definert av dem alene ligge til grunn for DKS. Skolene og elevene skal, ifølge NTO, ta imot ferdig produsert kunst uten å kunne medvirke. NTOs argumentasjon gir absolutt mening, men kun dersom man legger et kunstnerstyrt og autonomiorientert kunstsyn til grunn. Et slikt syn svekker mulighetene for relasjonelle og deltagerbaserte kulturmøter.

I Morgenbladet 5. mai stiller Bernhard Ellefsen effektivt opp posisjonene som i mange år har dominert debatten om DKS. I denne tradisjonen beskrives lærerne gjerne som fiender av kreativitet og individualitet, mens kunstnerne er på elevene sitt «lag» mot voksenhet og begrensning av leken. Ifølge Ellefsen lider utøverne under det «vedvarende trykket fra skolesektoren om nytteverdi og læreplanrelevans». Ellefsens tanker er ikke nye. I 2019 skrev han for eksempel om skolesekkens innslag som et «kreativt, frigjørende pusterom i en ellers gjennommålt og rasjonalisert skolehverdag».

Dette perspektivet har lenge fått prege DKS, men stadig flere erkjenner at et slikt kunstsyn i liten grad passer i en ordning som kun foregår i skolen, og som har alle elever, og dermed også lærerne, som målgruppe. I DKS trengs det kunstnere som er i stand til å ta inn over seg dette publikummets livsverden og som skaper profesjonell kunst som angår elevene. Heldigvis er det mange slike utøvere på DKS-turné i dag.

Armlengdeprinsippet består

Ellefsen og NTO ser imidlertid ut til å mene at en slik tankegang medfører knefall for skolesystemet og en svekkelse av det kunstneriske. Men det å lytte til publikum, eller å skape deltagerbasert kunst, handler ikke om å avstå fra hverken det estetiske eller det kontroversielle. Heteronome og publikumsbaserte kunstpraksiser er i vår tid brede og anerkjente kunstneriske uttrykksformer. Dersom en, som Ellefsen, er opptatt av å demokratisere kunsten slik at alle elever får tilgang, må elevene også få tilgang til kunst slik den utspiller seg andre steder i samfunnet. Å levere et hvilket som helst kunstnerisk produkt er ikke ensbetydende med tilgang til kunsten. Det må derfor stilles krav til at innhold og form gir mulighet for å berøre flere enn elevene som allerede er privilegert med kunsterfaring hjemmefra.

De aller fleste samfunnssektorer praktiserer allerede innflytelse for brukere og medborgere, og grunnskolen er tuftet på et prinsipp om medvirkning, både gjennom læreplanens overordnede del og i opplæringsloven. Det er derfor ikke legitimt at besøkende i skolen prøver å oppheve dette idealet.

Og medvirkning betyr selvsagt ikke at elevene skal bestemme alt, eller få bare det de vil ha. Elevene skal også møte kunsten de ikke visste eksisterte, kunsten de ikke liker, kunsten de finner irrelevant, kunsten som provoserer og så videre. Prinsippet om kunstnernes råderett over egne ideer og uttrykk uten påvirkning fra myndigheter og politikere, også kalt armlengdeprinsippet, står grunnstøtt i DKS.

Gi oss flere stemmer

Ellefsen mener også at DKS skal avstå fra å være digital. Men elevene lever ikke i en enten–eller-verden. Dagens unge har vokst opp med et sammenvevd digitalt og analogt uttrykk, de kjenner altså ikke til noen annen virkelighet. Det digitale er både et verktøy for å uttrykke seg og et formidlingsverktøy for kunstneriske uttrykk. Digitale verktøy og uttrykksformer preger allerede ordinære visningsarenaer på alle kunstfelt, så da bør også elevene få tilgang til kunst som er digital. Det digitale er for øvrig allerede ute på turné med DKS, så her er Ellefsen for sent ute.

Til nå har kunstfeltet dominert debatten om rapportens innhold. Selv om vi ikke kjenner oss igjen i deres lesning av rapporten, bidrar de til blest om en ordning som etter vår mening fortjener oppmerksomhet. Fra skolefeltet er det derimot taust. Det er synd. DKS har to departementer som samarbeidende eiere: Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Vi vil derfor oppfordre representanter fra utdanningssektoren til å bidra mer i debatten.

Elisabet Sørfjorddal Hauge, sjefanalytiker i Oxford Research

Frode Bjørgo, sjefanalytiker i Oxford Research

Catharina Renate Christophersen, professor ved Høgskulen på Vestlandet

Kari Mette Holdhus, professor ved Høgskulen på Vestlandet