Rapporten «Grønt skifte og blå transformasjon i marine næringer i Norden» gir konkrete eksempler på politikk og tiltak i de 8 landene i Norden, samt på muligheter for nordisk samarbeid innenfor Matsikkerhet, Ansvarlig forbruk og produksjon, Klimatiltak og Hensyn til liv under vann.
Sjømatens rolle i matsystemene er generelt sett underbelyst, med unntak av i Sverige og særlig Finland. Betydning av de nordiske hav i forhold til regional og global matsikkerhet fremstår som et område med stort potensial for videreutvikling på nordisk nivå, i skjæringspunktet mellom næringspolitikk og beredskapspolitikk.
Når det gjelder økt bærekraft innen forbruk og produksjon fra de marine næringer er sertifiseringsordninger en illustrasjon på både utfordringer og muligheter. Å oppnå MSC-sertifisering har de siste årene vært et betydelig problem for fiskeriene i Nordsjøen. Både fiskeri- og akvakulturnæringene forsøker å posisjonere seg i markedet som bærekraftige aktører gjennom sertifiseringsordningene. Oppdrett og fangst av lavtrofiske arter utgjør fremdeles en liten del av den totale produksjonen i nordiske land, men ses på som nisjer med betydelig fremtidspotensial. Her er det muligheter for at nordisk samarbeid kan løse kostnadsproblematikk knyttet til FoU.
Fiskeri og havbruk er CO2-effektive former for matproduksjon, men avtrykket kan forbedres. For kystnært fiskeri begynner lav- og nullutslippsløsninger å bli tilgjengelige i markedet, og det finnes støtteordninger for å innføre dette i flere nordiske land. For den havgående flåten kan CO2-effektivitet fremmes gjennom forbedret skrogdesign og redskaper. På nordisk nivå bør de marine næringer i større grad dra nytte av teknologisk utvikling innen grønn skipsfart, samtidig som myndighetene i større grad kan harmonisere CO2-avgifter seg imellom.
Totalutslippet fra akvakulturproduksjonen dras betydelig opp av at fôret gjerne er basert på soya som i seg selv blir produsert på en måte som fortrenger regnskog, og som blir fraktet over lange avstander. Flere akvakulturselskaper i Norden har betydelige former for tiltak, både for fôreffektivitet, elektrifisering av anlegg og arbeidsbåter, samt egne initiativ for å øke innslaget av fornybar energi til egen produksjon.
For å ta hensyn til havets helse må økt bærekraftig produksjon av mat fra akvakultur følges av kunnskapsbaserte systemer for miljøovervåking både innenfor konvensjonell oppdrett, og på regelverksutvikling som er tilpasset oppdrett av nye arter, oppdrett i lukkede anlegg, havbruk til havs, samt moderne økologisk oppdrett som drar nytte av tilgjengelig teknologi. På nordisk nivå kunne det være muligheter for å skape nye samarbeidsarenaer som inkluderer både akvakulturnæringen og finanssektoren, og som legger til rette for deling av beste praksis for å forbedre bærekraftsbidraget fra de marine næringene som helhet.
For fiskeriene må det i større grad utvikles skånsomme, selektive og effektive fiskemetoder, samt bedre utnyttelse av hele råvaren. Ikke minst er spøkelsesfiske et betydelig problem i hele Norden, der det er muligheter for samarbeid om konkrete tiltak både med tanke på opprydning, merking og fremme av sirkulærøkonomi.
Med økt rift om næringsutvikling i havområdene, særlig på grunn av avsetning av arealer til vindkraft er det viktig at landene i samarbeid med næringene balanserer hensyn til både energiproduksjon, fiske og etter hvert akvakultur når oppdrettsanlegg flyttes lengre til havs. Det er store mangler på kunnskap om denne typen sameksistens som gjerne kan løses innenfor rammene av nordisk samarbeid.
See all publications →
DEL