Kompetanse og digital teknologi

Prosjektet har kartlagt hvordan fremvoksende digitale teknologier som kunstig intelligens, skytjenester, robotisering, smartoveråking og fjernstyring samt utvidet og virtuell virkelighet tas i bruk i arbeidslivet og hvordan bruken påvirker innholdet i arbeidsoppgaver og jobber. Formålet har vært å belyse hvordan disse endringene påvirker behovet for kompetanse og hvilke strategier arbeidsgivere og arbeidstakere benytter for å møte nye krav og forventninger. Vi har også undersøkt hva som hemmer og fremmer kompetanseutvikling i møte med ny digital teknologi. Rapporten bygger på spørreundersøkelser rettet mot både arbeidsgivere og ansatte, utført av Norstat, samt case-studier innenfor næringene helse- og omsorg, industri, varehandel og informasjon og kommunikasjon. I tillegg er flere enn 11 000 stillingsannonser fra Navs stillingsdatabase analysert ved hjelp av KI for å undersøke hva slags digital kompetanse arbeidsgivere etterspør i rekrutteringsprosesser.  

Rapportens hovedfunn er at jobber i hovedsak endrer innhold, snarere enn å forsvinne som følge av automatisering. De fleste, både blant arbeidsgivere og arbeidstakere, opplever også at virksomhetene henger med i utviklingen. Ansatte ser i hovedsak ut til å møte nye kompetansebehov som oppstår. Samtidig ser vi tendenser til at det blir økende «strekk i laget», særlig med hensyn til kompetanse innen kunstig intelligens. Det er en generell tendens til at ansatte med lav kompetanse er mindre tilbøyelige til å delta i opplæring og til å prøve seg fram. Virksomheter som ser ut til å lykkes best med kompetanseutvikling i møte med digital teknologi lager gode rammer og systemer rundt uformell læring: De bygger opp ansatte med interesse, lærevillighet og et godt kompetansemessig utgangspunkt og lar dem innta mer formaliserte roller, der de kan bidra til å spre læringen i organisasjonen. De kombinerer strategier for å sikre et grunnplan av felles forståelse og kunnskap med spesialiserte utviklingsmuligheter for dem som har behov for spisskompetanse.  

Vi peker til slutt på at økt digitalisering også innebærer økt sårbarhet. Trusselbildet i det digitale rom og den geopolitiske utviklingen skaper et mer akutt behov for grunnleggende digital kompetanse i det brede lag av befolkningen. Behovet for spesialistkompetanse kan også øke, for å bygge opp europeiske og nasjonale alternativer til amerikanske og kinesiske teknologiplattformer. Etter en lang periode med stabil, institusjonalisert internasjonal utveksling, som gjorde det enkelt for næringsliv og akademia å rekruttere, samarbeide og spesialisere seg på tvers av landegrenser, gir innføring av tollmurer og handelsbarrierer færre muligheter til å lene seg på internasjonal arbeidsdeling. Det gir behov for å definere hva som utgjør «kritisk nasjonal kompetanse», som et supplement til kritisk infrastruktur, og å sørge for at Norge har tilgang på slik kompetanse.